OCCLUMENCY

Så var det det første innlegget. Jeg satte meg ned, tenkte litt. Hva skal jeg skrive om? Jeg kan jo ta klassikeren: "hva har jeg gjort i dag da?" Og det er jo så uhyrlig spenende å lese om også. Nei, men kanskje litt drama, baksnakking hadde vært bedre? Sikkert intressant å lese, hvertfall for en som hvet hvem jeg snakker om, bortsett fra at det er akkurat de jeg vil at ikke skal lese det. Hvorfor ikke vise litt temprament, litt gode ups and downs humørsvinger slik at jeg virkelig beviser meg selv som en emesjonell fjortis. Det hadde jeg sikkert gjort hvis det var en trygg, god bok jeg holdt i hånden, med lås og nøkkel på, og et godt gjemmested. Jeg ville skrivd til armen ble helt øm av det, om mine store problemer og dagens tragedier. Det var bare jeg selv som ville finne dem, ikke sant?

Kanskje ville jeg om femten år grave fram en eske på loftet her, mens jeg egentlig lettet etter et serveringsfat til brylupet mitt. Og der ville alle lekene og barbiedokkene ligge. Og, godt gjemt inni i en bomullsfylt kosekanin ville jeg finne den. Dagboken. Jeg ville bryte den opp med letthet og sette meg godt til rette med den, og virkelig nyte å lese hvor dum jeg var før. Det kommer nok aldri til å skje, siden jeg har solgt alle mine gamle leker og barbier på loppemarked, pengegjerrig som jeg er. Kosekaninen vil jeg nok ta med meg når jeg flytter ut, og dagboken, den har aldri ekistert. Prøvd, det har jeg, å ja! Men når det gjelder dagbøker er jeg veldig upålitelig. Jeg kjøper meg en dagbok (får foreldrene mine til å kjøpe en til meg :P) og venter utolmodig på at den skal begynne, slik at jeg får skrivd i den. Så, bam, samme dagen som den begynner mister jeg heelt intressen. Jeg tvinger meg selv til å skrive et par dager så blir den liggende å støve ned i hylla. Til eeeevig tid O__o.

Jeg kommer vell neppe til å bli mer pålitelig med denne her, nei. Det eneste skrivestedet jeg er helt tro med har jeg med meg hvor enn jeg går, og det er hodet mitt. Der komponerer jeg flere sider av sladder, historier og klager. Grunnen til at det aldri kommer på trykk er først og fremst at det krever så mye å skrive det ned, dessuten lyder det meste best i mitt eget hodet. Det er da man finner de rette ordene, ikke når man tvinger seg ned forann pcen for å skive et par ord om dagen. Dessuten er jo hodet som en låst dagbok, ingen kan se hva det står der bortsett fra deg selv. Vell, alstå, det er jo med mindre den som vil se noe har "verifiserum" å helle i deg, som man finner i Professor Slur sitt private lagerskap. Men der er det ikke mange som kommer seg inn uansett, så jeg tror jeg er foreløpig trygg. En blogg derimot, det er så offentlig. Ikke det at jeg gir ut internett adressen til alle og en hver, men den er der. Fri tilgjengelig for alle og en hver, åpen for hvem som helst. Nei, her tror jeg neppe det kommer til å stå så mange hemlige ting. Det blir som å blotte alle tanker og ideer det, for hele verden. Umfh, skumelt skumelt. Bra jeg har lært meg selv å psykoblokke før jeg begynnte å skrive her ;)